ÅRETS KATT I NBV 2018

Nr 2: NW GIC SE*Amloves Viva La Vida JW - Oppdretter/Eier: Katarina Ekström Erman

Nr 3: SC NO*Stalderkattens Elmer JW DSM - Oppdretter/Eier: Tove & Jan Stalder

Nr 4: IC NO*Bakkelund's Charlie - Oppdretter/Eier Kim-Jørand Bakkelund & Britt N. Grønhaug

Nr 5: SC NO*Cathabar's Linus - Oppdretter: Cathrine R. Carlson/Eier: Linda Björk Ódinsdóttir

Nr 6: SC (N)Totenkatten's Kastiel - Oppdretter: Therese & Kenneth Tandsæther/Eier Anders Nygård

Nr 2: GIC NO*Stalderkattens Gina - Oppdretter/Eier: Tove & Jan Stalder

Nr 3: IC Shapur Catania JW - Oppdretter/Eier: Sigrid C. Saxegaard

Nr 4: IC Shapur Stardust - Oppdretter: Sigrid C. Saxegaard/Eier: Siri Rødsjø

Nr 5: GIC Holygateway's Afrodite - Oppdretter: Ann Madsen/Eier: Maria Silén

Nr 6: IC NO*Fumapusene Moyo - Oppdretter/Eier: Ranita Hansen

Nr 7: GIC (N)Tonefjellet's Olivia - Oppdretter: Eva-Tone Svindland/Eier: Marit Myrvold

Nr 8: (N)Fyttikattas Blackstar - Oppdretter: Anne Gro Bråten/Eier: Marie G. Lorvik & Hilde M. Grensbråten

Nr 9: GIC NO*Stalderkattens Jackie - Oppdretter/Eier: Tove & Jan Stalder

Nr 2: SP CH NO*Zaphirpusen Zorro - Oppdretter/Eier: Beate Eriksen

Nr 3: SP SC NO*Fumpausene Brum - Oppdretter/Eier: Ranita Hansen

Nr 4: IP NO*Zaphirpusen Zalto - Oppdretter/Eier: Beate Eriksen

Nr 2: SP GIC (N)Turtlecat's Maja DVM - Oppdretter/Eier: Synnøve Blix Henjesand

Nr 3: SP IC S*Everglow's Naomi - Oppdretter: Susanne Santana/Eier: Maria Silén

Nr 4: PR SC (N)Turtlecat's Molly - Oppdretter: Synnøve Blix Henjesand/Eier: Beate Eriksen

Nr 5: GIP GIC (N)Totenkatten's Valeria - Oppdretter: Therese & Kenneth Tandsæther/Eier: Ranita Hansen

Nr 6: NO*Stalderkattens Hermine - Oppdretter: Tove & Jan Stalder/Eier: Bjørg H. C. Zachariades

Nr 2: NO*Stalderkattens Mikkeline JW - Oppdretter: Tove & Jan Stalder/Eier: Hilde M. Grensbråten & Marie G. Lorvik

Nr 3: Shapur Catania JW - Oppdretter/Eier: Sigrid C. Saxegaard

Nr 4: NO*Bakkelund's Charlie - Oppdretter/Eier: Kim-Jørand Bakkelund & Britt N. Grønhaug

Nr 5: SE*Amloves Crystal Girl - Oppdretter/Eier: Katarina Ekström Erman

Nr 6: SE*Amloves Drop It Like It's Hot - Oppdretter/Eier: Katarina Ekström Erman

Nr 7: Shapur Cupcake - Oppdretter/Eier: Sigrid C. Saxegaard

Nr 8: NO*Stalderkattens Leyla - Oppdretter/Eier: Tove & Jan Stalder

Nr 2: SP GIC (N)Turtlecat's Maja DVM - Oppdertter/Eier: Synnøve Blix Henjesand

Nr 3: SP SC NO*Fumapusene Brum - Oppdretter/Eier: Ranita Hansen

Nr 4: PR SC (N)Turtlecat's Molly - Oppdretter: Synnøve Blix Henjesand/Eier: Beate Eriksen

Nr 2: Shapur Violeta - Oppdretter/Eier: Sigrid C. Saxegaard

Nr 2: Shapur - Eier: Sigrid C. Saxegaard

Vår familie består av 3 personer: en sønn på 18, en lillebror på 11 og meg, mamma. 10 desember ble det familieforøkelse, da Slike ble en del av vår lille gjeng.

2018 var et krevende år for oss. 30. juni ble 11-åringen min i all hast sendt fra legevakta i Bærum, via Drammen sykehus til Rikshospitalet. Det viste seg at han var blitt alvorlig syk. Han hadde fått virus på lillehjernen, en veldig sjelden diagnose. Hele den varme, fine sommeren gikk med til vonde undersøkelser og behandlinger, og massive bivirkninger. Diagnosen utviklet seg raskt. Fra å være den beste på fotballaget den ene uka, så satt han i rullestol neste uke. Han trengte hjelp med alt: spise, drikke, av- og påkledning og å gå på do. Han fikk også vansker med å snakke og å oppfatte ting som ble sagt.

Vi dro i skytteltrafikk mellom Drammen sykeshus, Rikshospitalet og hjemme. Første gang vi kom hjem fra sykehuset, så hoppet en katt inn soveromsvinduet og opp i dobbeltsengen der 11-åringen sov sammen med meg.

Katten var så koselig, den malte og ville være med 11-åringen hele tiden. Jeg vet det er feil, men jeg lot den være inne hos oss, fordi sønnen min ble så begeistret.

Katten forsvant etter en liten halvtime, men halvtimen var et lite lystpunkt i en eller bekymringsfull tid. Vi gledet oss over hendelsen, men så glemte vi den litt i alt vi hadde å tenke på.

Men så...neste gang vi kom fra sykehuset, så skjedde det samme. Og katten fortsatte å komme hver gang vi kom hjem fra sykehusopphold. Og bare da! Min eldste sønn var hjemme, og katten besøkte aldri han mens vi var på sykehuset. Veldig rart. Jeg fikk tanker om at katten forsto at yngstemann var syk. Men da sommeren var over, så sluttet katten å komme på besøk. Og jeg tok meg i å savne den.

Bestemte derfor at jeg ville overraske sønnen min med katt i julegave.

Hele høsten fortsatte med innleggelser og i hemmelighet begynte jeg å forske på hva slags type katt jeg ønsket for oss. Valget sto til slutt mellom Ragdoll og Hellig Birma. Vi trengte en sosial og kosetet katt. La inn autosøk på Finn. Fant etter hvert ut at det var mange voksne katter som også trengte nye hjem. Da slo det meg at dette kanskje ikke var en dum ide. Vi har aldri hatt katt før. Jeg visste ikke om jeg ville trives med det. Faktisk hadde jeg aldri løftet en katt noen gang...

Og en katt kan leve i mange år, opp mot 20 hvis man er et heldig kattemenneske. 20 år er veldig lang tid dersom man finner ut at man IKKE er et kattemenneske.

Det ble klart at vi måtte ha en eldre katt. For det er uaktuelt å omplassere noe vi har blitt glad i (i tilfelle det skulle vise seg at jeg ikke var kattemenneske). Alle levende vesner medfører stort ansvar.

Uansett... En morgen i begynnelsen av desember våknet jeg tidlig. Vi skulle legges inn på Rikshospitalet den dagen, og bekymringene surret som vanlig rundt i hodet mitt. Kl 04:50 ga jeg opp søvnen min, tok med meg mobilen og sto opp. Kl 04:52 sa det PLING på telefonen min. Det var varsel fra Finn-autosøket mitt. Og der var hun: "Voksen Hellig Birma trenger et nytt hjem". Jeg fikk et anfall av overtroisk: Hvem legger ut en FINN-annonse på det klokkeslettet??? Det måtte være vår katt!!! Skrev med en gang og fikk umiddelbart svar. Snakket om katten i to timer.

Etterhvert viste det seg at damen jeg snakket med ikke hadde katten. Hun var solgt til et par som ikke kunne ha henne likevel. Hunden deres hadde ombestemt seg. Selv om den likte deres forrige Hellig Birma, så likte hun ikke denne. Så nå var det unntakstilstand hjemme hos dem. Katten bodde på kontoret og hunden i resten av huset. Paret kunne ikke ha henne. De syne så synd på katten, og hadde gentlig en mulighet til å levere katten tilbake. Men det gikk visst ikke likevel.

Det var unntakstilstand i familien. Dama hadde flyttet ut av ektesengen og sov på kontoret med katten. Mannen måtte gå kjempelange turer med hunden, slik at katten kunn gå fritt i huset. Katten måtte få et nytt hjem raskt!!!

Eneste problemet var at de bodde i Sandnes, jeg i Sandvika i Bærum. Ingen av oss synes det var heldig at hun skulle fraktes med fly, men 10. desember kom hun likevel flyvende til Gardermoen. Det var bedre å gjøre kort prosess enn at hun måtte leve lenger så ufritt.

Dette var altså en suksess. Det tok litt tid før hun ble trygg, men det er ikke så rart. Jeg har funnet ut at hun bodde sine første 10 år hos samme familie, deretter en kort stund hos hun som satte inn annonsen, deretter 10 dager hos hundefamilien for deretter å bli flydd!!! til oss.

Det er lov å bli litt skvetten da. Men hun blir bare koseligere og koseligere. Hun sover med sønnen min eller meg hver natt. Det er i hvert fall ingen tvil om at vi er kattefamilie! Og det er heller ingen tvil om at dersom hun faller fra tidlig, så skal vi ha katt igjen. Ikke en, vi skal ha to!

11. februar blir hun 11 år, og det skal vi selvsagt feire. Hun er et familiemedlem nå og alles midtpunkt.

Når det kommer til hvem jeg vil nominere til årets selskapskatt, var valget egentlig tatt før jeg trengte å tenke noe. Det kunne jo ikke være noen andre enn min kjøre Remus ((N)Almighty Remus Lupin), som er født og oppvokst hos oss.

Når Remus og hans søsken ble født, ble jeg og mamma enige om at vi skulle være sterke, og ikke beholde noen fra dette kullet, og hvis vi en gang skulle beholde noe, så skulle det ikke være en gutt. Men slik ble det ikke.

Helt fra jeg holdt Remus, visste jeg at det var noe ved han som kom til å bli ordentlig vanskelig å la gå. Akkurat hva det var, visste jeg ikke. Etter hvert som de ble større, ble vennskapet vårt sterkere. Alle kattungene hadde sterke personligheter, og det var aldri et kjedelig øyeblikk med dem, men den personligheten jeg utvilsomt falt mest for var den deilige, "lille" (han var jevnt over den største av kattungene hele veien), kosete isbjørnen. Hverken han eller jeg sa neitakk til en koserunde, og som liten ble han fort vant til at hetta på genserene mine var fine å ligge i. Fikk han muligheten, tok han den, og krøp opp i hetta, hvor han la seg gdot til rette, ikke nødvendigvis for å kose, men for alltid å være i nærheten, og der lå han og malte i lange perioder.

Etter hvert som han vokste og ble større fant han ut at hetta ble for liten, og det tok ikke lang tid før han fant ut at posisjonen som skjerf var like fin som plassen i hetta. Og sånn ble det. Det er fast takst at han ligger rundt nakken, både hjemme og på utstilling.

Noe inspirasjon fra hunden må han og ha hentet. Det tok ikke lang tid før han lærte seg navnet sitt, og da kunne jeg stå et hvilket som helst sted hjemme, rope på han, og han ville komme springende, før han fortsatte med å kaste seg i buksene mine og klatre opp til hofra for kos. Dette gjør han den dag i dag, men med sin lange kropp og nesten 5 kilo i vekt trenger han ikke akkurat klatre opp buksebeina mine lengre.

Fordi jeg bor annenhver uke hos mamma og pappa, betyr det at jeg ikke er hjemme hos dyrene annenhver uke. På grunn av dette har jeg flere ganger fått melding fra mamma som forteller at han rett og slett prøver å finne på så mye pøbelstreker som mulig i håp om at jeg ikke kan gjøre noe annet enn bare å komme hjem til han med en gang - spesielt hvis jeg har vært på ferie med pappa, og vært borte fra han lengre enn den ene uka jeg vanligvis pleier å være borte.

Da utstillingsåret 2018 begynte, visste vi at vi hadde lyst til å stille igjen. Ike bare hadde vi mamma'n til Remus, Luna, men vi hadde jo han og. Min mamma tok de begge med seg til Adelkatten, hvor Remus fikk en super bedømming - og tilbakemelding om at pigmentene på nesespeilet hans begynte å sprekke opp. Dette fortsatte bare, og gradvis ble han helt griserosa på nesa, noe vi synes var fryktelig synd. Ikke bare liker han å bade og børstes, men han storkoser seg på utstilling. Det var da vi bestemte oss for at han kan være med som selskapspus på utstillinger. Først var han det for mamma'n sin, men etterhvert som året gikk, ble det mindre utstillinger på henne og.

I mai fikk vi tilbud om å komme og hilse på en liten blåskilpaddemasket jente som mamma hadde vært hodestups forelsket i siden det første bildet ble publisert av henne, og det tok ikke lang tid før det var bestemt at denne lille frøkna skulle flytte hjem til oss. Milla ble hun hetende, og Remus sin bestevenn ble hun og. Der Milla går, går Remus. Der Remus går, går Milla. Det er umulig å skille disse to, som nå har blitt et ordentlig radarpar.

Vi stilte Milla første gang på SØRAK, hvor Remus selvfølgelig var med som selskap (og feiret sin 1 års dag), og å se vennskapet deres i buret på utstillingen og hotellrommet var fantastisk. På hotellrommet jaktet de papirkuler i lag, over og under senga, og de satt/lå sammen i vinduskarmen for å se på Skogkattnaboene på andre siden av bakgården.

I buret på utstillingen holdt det på å tilte for Remus når vi tok Milla ut fordi hun skulle opp til dommeren, og Milla viser alltid at det er noe som mangler hvis Remus ikke er i buret.

I høst dro mamma på utstilling i Sverige med bare Milla, og kunne kjapt fortelle at det ikke var en rolig pus hun hadde i buret. Det var ikke vanskelig å se at, ikke bare hadde Milla og Remus blitt bestevenner og et radarpar man sent kunne skille, men Remus hadde rett og slett blitt Millas helt egne støttekontakt.

Men, noe av det desidert beste med Remus er ikke bare hvordan han er på utstillinger eller alle kattunge-historiene. Remus er så mye mer enn bare en rekke historier og bilder - han er et levende vesen med en fantastisk personlighet og tilstedeværelse. Enten om det er når han ligger og holder fast leggen min for å bruke den som hodepute om natte, når han ligger i fanget mitt mens jeg gjør lekser, eller om det er når han gjør de små tingene som bare han kan finne på å gjøre.

Og det mest fantastiske med Remus er at, selv om jeg har nevnt mange ting her, så har jeg bare skrapt i overflaten.