SÆRPREG VED RASEN:

Birmaen beskrives som mild, tilgivende og selskapelig, uten at den er påtrengende. Rasen beskrives oftest som moderat aktiv, uten å være lat. En Birma vil som regel alltid være med der eieren befinner seg, og der ting skjer. Den setter pris på å bli lekt med, men kan også aktivisere seg selv.

Birmaen er vanligvis en katt med lite lyd, men når den først lager lyd, er det gjerne for å minne deg på at det er middagstid, eller at den vil ha din oppmerksomhet. Selvsagt er alle Birmaer idivider med variasjon i temperament, men i det store og hele er de fleste Birma ganske like.

Utseende:
Hellig Birma er en katt med Himalayategninger. Det innebærer at den på kroppens kalde partier, der blodsirkulasjonen er lavere enn på andre kroppsdeler, har en "maskefarge". Birmaens maske opptrer i ansiktet, på bena, halen, ørene og genitaliene. Det finnes i dag 40 ulike godkjente fargevarianter (i FIFe), men det er den brunmaskede som er den opprinnelige og først kjente fargevarianten.

Pels:
Pelsen, som er semilang (halvlang), skal ha en silkeaktig strutur. I ansiktet skal pelsen være relativt kort, men rundt halsen skal den være betydelig lengre, formet som en luftig krage. Kroppens pelslengde er relativt jevn og halvlang. Halen skal være bra pelset og formet som en fjær. En Birmas øyne er ovale eller lett rundede, med en klar og ren blå farge; jo dypere jo bedre. (Se forøvrig FIFes standard for rasen her.)

Størrelse:
Birmaen skal ha en forholdsvis lang og massiv kropp, og middelshøye, kraftige ben. Hodet skal være kraftig, ofte besrkevet som hjerteformet, og med fyldige kinn. Medium lang nese og en lett rundet panne, men uten Perserens "stop", dvs abrudd i profilen. Halen skal være av medium lengde.

Hansker/sokker/kiler:
Særtrekket ved en Hellig Birma er de hvite føttene som vi kaller hansker og sokker, både på fram- og bakbena. Disse hansker og sokker må være helt krittende hvite. De skal optimalt sett stoppe ved overgangen fra tåbenet til leggbenet, eller i ankelleddet. Noe høyere sokker kan aksepteres på bakbena. 

På baksiden av bakbena ender de hvite sokkene i kiler. De ideelle kilene ender i omvendte "V'er", og strekker seg over 1/2 til 3/4 av foten opp til hasen. Lavere eller høyere kiler er akseptable, men de skal ikke gå høyrere enn hasene. 

Det er viktig at hanskene er like høye og viser en symmetri av hvitt, enten på fremføttene eller bakføttene, eller ennå bedre på alle fire føttene.

Forklaring: Det finnes ingen annen rase der man har slike diskusjoner angående hvite markeringer som hos Hellig Birma, så først må vi imidlertid innse at en Hellig Birma faktisk er mer enn de fire hvite føttene.

Det er selvfølgelig vidunderlig om man har en perfekt Hellig Birma med perfekte avtegninger, og om man har to med samme type, må man nødvendigvis foretrekke den med best markeringer, men igjen må vi huske at det er mye mer ved en Birma enn det hvite. Om en eller to av de ytterste tærne mangler hvitt, eller om kilene ikke endre i spisser, er ikke det en altfor graverende feil. Det er en mye større feil å ha for mye hvitt på baksiden av frambena. Her går grensen ved vildtklo (den trådputen som sitter litt opp bak på frambenet). Hvitt over dette punkt regnes som en løper/framkile og er en utstillingsfeil.

Her må det også nevnes at fargen på tråputene, fordi det kan synes som noen ikke er klar over at de kan være rosa, en miks av kattens maskefarge og rosa, eller kun i maskefargen. Det er også vikttig at man husker på at ingen av disse kombinasjonene er feil. På tråputene på framføttene ser man dessuten ofte at den største av dem er farget, og at pelsen bak den er hvit, dette er heller ingen hvitflekk/fargefeil.