Veterankatter

Birmaen har rykte på seg for å være som en god vin - den blir bare bedre med alder.

Når kattene fyller 10 år defineres de utstillingsmessig som veteraner. Vi ønsker bilder og korte tekster/historier om deres veteraner, både nålevende og de som har forlatt oss.

Send dine bilder til vår webmaster Marie på webmaster.norskebirmavenner@gmail.com 

Zita, som hun heter til daglig, mottok vi bilde fra da hun var 13 år, i 2011. Hun har hatt en god helse hele livet og elsker å bli børstet, spesielt under haken. Hun har sitt eget paradis i skogen der hun bor hvor hun liker å utforske på jakt etter mus eller frosk.

Min Cerrano var en veldig god pus. Alltid tålmodig og veldig trofast! Han visste veldig godt hvem som var mamma'n hans, og om jeg var hjemme ville han knapt nok se på andre. Cerrano var ikke slem med dem, og jeg tror aldri han har kloret eller bitt noen, men han hadde èn favoritt, og det var mamma'n sin.

Da datteren min kom til verden 26. august 2009 viste Cerrano nok en flott side ved sin personlighet. Han godtok henne med den største selvfølgelighet, og på trass av at hun da hun krabbet rundt på gulvet, kunne gripe hardt i han, viste han aldri tegn på aggresjon. Han bare satt der og ventet til jeg fjernet vesla fra pus. Etterhvert som hun ble større og lærte seg å være mer forsiktig med pusen så jeg han stadig oftere ligge halvveis på fanget hennes.

Vi opplevde mye sammen Cerrano og jeg. Han var en flott støtte å ha i livets motbakker, en morsom venn, og en som alltid ga mye av seg selv. En kjær venn som er sårt savnet!

Dette er for tiden min eldste birma, CH (N)Buck's Celine. Hun er en blåtabbymasket jente som ble født 26.03.1997, og er i dag 12,5 år. Hun kommer fra Tromsø, og oppdretteren heter Åse Marie Buck Jensen.

Celine er kvikk og sprek som en kattunge, og er veldig kosete. Når vi sitter på dataen, kommer hun altid og vil ligge oppå tastaturet og bli kost med. Hver kveld setter hun seg på stolen på badet og sier tydelig i fra om at hun vil bli børstet, og mjauer høyt av fryd når børsten tas fram. Da har vi oss en skikkelig kosestund. Eldre katter får ofte litt tørrere pels med årene, men hun får Omega-3 olje som kosttilskudd, og det har fungert fint.

Dette er meg, Brutus- eller rettere sagt Shan Thai's Brutus. Jeg kom med fly fra Sandefjord (Turid og Jeanett Austgard var mine matmødre) i slutten av august-93, litt fortumlet men i meeeeget god form! Etter noen rolige dager, var det full fart. Inn og ut, inn og ut, og så fikk jeg sove i dobbeltsenga sammen med ny matmor og matfar, helt til de ble leie av å brå-våkne av at jeg jaktet tær.

Jeg har flyttet flere ganger. Først en gang i Trondheim, så en gang til Grimstad, så Arendal, før jeg havnet her i Stavanger, og her ser det endelig ut til at jeg kan få ro på mine gamle dager! Min beste venn, Patsy (hun var en stiff-lip britisk korthår med en meeeget anstendig avstamning), døde av kreft for to måneder siden. Hun ble 'bare' 15 år, og jeg savner henne veldig.

Ellers har jeg jo Rex, en litt plagsom mellompuddel, som også begynner å dra på årene nå med sine 10. Vi er gode venner, men han skal lukte meg i rompa hele tiden, og dessuten blir han så innmari sjalu når jeg får kos. Og kos får jo jeg aldri nok av...

Jeg har det godt, og har ikke vært syk en eneste dag! Får besøk av veterinær to ganger i året, når vaksine og tannsjekk står for tur. Tennene trenger litt ekstra stell nå, men alle (nesten) er på plass. Får bare tørrfor, og litt vått snop når anledningen byr seg. Pelsen min er like myk og ganskel deilig (om jeg får si det selv...hehe) ennå.

Jeg sover mye nå...er ikke så mye futt i meg lenger, men så trenger jeg jo ikke stresse heller da. Krangler ofte med matfar om god-stolen, og jeg taper nesten alltid. Men så legger han et teppe til meg på sofaen i stedet, så det går greit.

Oppskrift på å bli så gammel? Tja: Kos, så litt kos igjen, kos og kos, en god veterinær som vet hva han skal se etter, så litt kos, og skikkelig mat! For ikke å glemme å bli elsket og å bli savnet når familien ikke er hjemme. Apropos: Jeg har ALLTID hatt kattepasser når familien har vært bortreist, om det så er bare for en helg!!

Jo, livet er egentlig ganske godt. Og nå vil jeg sove litt...

Både Basse og Balder (Candyman) har vært friske hele tiden, og det er vi takknemmelig for. De har beriket våre liv. De har et veldig godt gemytt, aldri fresing eller kloring. Vi pusser tenna på dem. Det liker de ikke akkurat, men de finner seg i det. Det samme gjelder badingen.

Vi har hytte på Hvaler nede ved sjøen, så må tan liten båt for å komme over. De liker seg i båt, og når båten ligger ved brygga tar de seg en tur ombord for å kontrollere. Basse liker å ligge i snekka helt forran i innerrommet. Basse har dessverre begynt å markere med alderen. Han løper ikke så mye lenger, og er stiv i hoftene iblandt. Ellers er han som vanlig.

Første uka i juli var det veldig varmt, så det beste stedet å sitte var ytterst på brygga. Når vi satt der begynte jeg å massere Basse på hoftene, og brukte en metode jeg hadde lært på et TV program. Basse likte det så godt, så hver morgen sitter han ved døra og skriker og vil ut. Når jeg åpner døra er det rett ut på brygga, og om jeg ikke kommer fort nok så roper han på meg. Ikke vanlig mjauing. Når jeg kommer ut på brygga og setter meg, så setter han seg med bakenden til meg. Så det er klart hva han vil. Dette har fortsatt i hele sommer, og vi har vært på hytta i 6 uker.

Vi har tre barnebarn på 10, 7 og 4 år, som har vært her noen uker. De to eldste masserte også Basse. Jenta på 7 år er veldig flink til å lese kattene om hva de vil. Kattene blir så glade når barna kommer. Barna er glade i kattene, og lærer seg mye om å lese kroppsspråket til dem. De liker å gå tur med dem, leke litt, og kattene liker å ligge i fanget til barna.

Det er mye flått på denne øya, så kattene går bare på tomta vår under oppsyn. De blir børstet etter alle kunstens regler før de slipper inn. Øivind laget en luftegår så de kan gå ut og inn som det passer, og det har vi også hjemme. Når jeg kommer hjem fra jobben sitter de og venter for å gå ut en tur. Da går vi en tur rundt huset, og i hagen spiser de litt gress, også vil de bli børstet og gå inn å få middag. Jeg sår grass i potte om vinteren, men en tur ut hver dag vil de ha uansett vær. Kattene våre er noen skikkelig vanedyr.

Hjetelig hilsen fra heldig eier av to nydelige birmakatter, Agneta Ørbeck

"Det er veldig trist uten mine fine katter, vi var så glad i dem. Er likevel takknemlig for at vi fikk beholde dem så lenge, og at vi var så heldige med dem. De var friske og hadde et så godt gemytt begge to. Vi har hatt mye glede av dem og savner dem veldig."

Denne vakre damen har blitt ustillingsdame på sine eldre dager, og deltok på sin første utstilling 15.03.2008. Den helgen fikk hun to cert, tenkte hun skulle få prøve å få sitt tredje cert nå på sin andre utstilling til høsten.

Hun er dronning i huset og blir det for mye bråk med de yngre kattene i huset går hun ut og bort til naboen hvor hun får full oppvarning og er en svært velkommen gjest ved bordet.

Ellers er hun en god og kjærlig pus som har med en dronnings verdighet tatt imot alle nye familiemedlemmer med overbærende tålmodighet. På sommerøya vår har hun vist seg som en dreven musejeger, men for to somre siden skremte hun oss alle da hun drepte en orm som lå i veien for henne!

Vi er utrlig priviligerte som har fått lov til å være hennes mennesker, og jeg synes det er fantastisk å sovne med henne i armene hver natt og våkne med at jeg innhalerer pelsen hennes for da har hun krøpet opp på puten min i løpet av natten. Og hender det en sjelden gang at jeg blir syk, så ligger hun i sengen og holder meg med selskap til jeg blir frisk igjen.

Ayleen er en meget snill og spesiell katt som nå snart er 15 og et halvt år (2009). Hun ble født en dramatisk natt i bilen på Porsgrunnsveien i en busslomme. Det var minus 18 kuldegrader og jeg glemmer det aldri! Da jeg holdt på å gi opp og trodde det ikke var liv laga så kom det et gisp og jeg hadde kontakt med dyrelege. Så han ventet på oss og alt gikk bra!

Hun har fått tilsammen 27 kattunger. Født som en drøm hver gang og aldri vært syk. Er utrolig snill og har omsorg for alle. Er også glad i å kjøre bil. Men eier meg og ligger i min seng under dyna hver natt. Jeg håper at ho lever mange år til og holder seg frisk og rask!

Vi har i 19 år hatt en herlig blåmasket birma som vi dessverre måtte avlive i slutten av april i år (2009), da han periodevis begynte å få store problemer med å gå - hadde tidvise lammelser i venstre bakpart som kom oftere og oftere, og vi fant det best å avlive han før han fikk et for uverdig og smertefullt liv. Ellers var han i fin form for aldren og sykdom - våken, opplagt - og faktisk leken til det siste. Elsket å gå tur i bånd med han far, til tross for at han den siste tiden hadde problemer med å gå og måtte bæres over de verste kneikene på tomta.

Her kommer et bilde og hilsen fra en birma på 22 år! Tenk dere at charmy er blitt 22 år, og han har aldri spist kattemat!!

Han ble født 01.10.1985 og var "enebarn". 

Charmy blei solgt til et ektepar i Oslo først, men kom tilbake til meg (Turid Botten) etter kort tid, da kona i huset fikk allergianfall og havnet på sykehuset.

Gjett om det var noen som var glad da de fikk kjøpe han! Signe Lykka hadde snakket med meg under tiden da han var kattunge om å få kjøpe han, men da var Charmy allerede solgt. Signe med mann var på pletten og hentet han da han kom tilbake fra Oslo, og han har vært hos de siden.

Charmy har vært som en unge for dem alle disse åra, og borskjemt slik som enebarn blir. Roastbiff får han servert ukentlig, bestilt på et marked her i byen - laget spesielt for han. Dessuten står krydderkylling og fisk også på menyen. Vel, det sier vel litt om at en katt nødvendigvis ikke behøver å gå på tørrfor for å bli gammel. Kattemat liker han overhodet ikke!

Da han blei 20 år var oppdretter og veterinær bedt inn til bursdagsselskap og hvem visste da at han skulle bli 22...  Noen som vet om noen birma som har blitt eldre enn han? Tror faktisk vi har slått rekorden til Englands eldste birma!

I dag 01.10.2007 måtte oppdretter troppe opp med 22 roser og bursdagspresang til en verdig 22 årig birma som heter Charmy av Ontario, og en liten ting fra Norske Birmavenner fikk han også. Eierne takker så mye. Lokalavisa Varden kom også på besøk, så jeg håper at det ikke blei for mye fotografering den dagen.

Oppdretter GRATULERER SÅÅÅÅ MYE med dagen, og jeg håper han får ha helsen sin ett år til...en må ta et år av gangen når en er blitt 22 katteår!!

Bildet viser matmor Signe Lykka og Charmy

Charmy sovnet stille inn på sin eiers fang den 11. november 2007. Det er ikke alle katter unt å bli 22 år, så det tyder på at han har hatt et utrolig godt liv hos sine eiere Signe og Asbjørn Lykka i Skien. All ros til dem!

PR/IC (N)Lauvåsens Pernille er en over 15 år gammel birma som var på utstilling i Kristuansund hos Vestkystkatten 9. og 10. september 2006. Hun stilte både som veteran og kastrat. Første dagen ble hun Beste Veteran Totalt og BOX som kastrat. Andre dagen ble hun BIS totalt som kastrat. For å skryte litt gikk hun runden i panelet, og fikk enstemmig begge gangene fra samtlige 5-6 dommere!

Og det i sterk konkurranse med mange unge, flotte kastrater! Matmor ble ikke så rent lite stolt da. Det viser at de gamle kattene har absolutt noe på utstilling å gjøre, ikke bare i veteranklassen. Superlativer som "Ex. powerful sterk muskelmasse, sterk look, diva-look, deilig birma-look, wow!, herlig og praktfull kondisjon, utrolig kraftig benstamme m.m." haglet både muntlig og skriftlig.

Pernille er en svært klok og snill katt som vi er vanvittig glad i, og som har fulgt meg i alle år helt fra studietiden og hybellivet i Oslo. Nå bor hun på stor gård på Sunnmøre, og har 3 andre birmaer rundt seg. Hun er rett og slett blitt en utrolig viktig del av mitt liv, og den dagen hun ikke er hos meg lenger, stopper verden opp for meg.

Ta godt vare på de gamle kattene! De har en klokskap og trygghet over seg som du aldri finner hos en yngre katt. 

Som nyfødt veide Micherie kun 46 g, men vokste opp til å bli en kjempefin avlshunn. Hennes første kull var på hele 10 kattunger, men dessverre levde bare 4 av dem opp. Hun fikk etter det ytterlig 4 kull, alle på 4 unger.

Mamma My er en liten dronning som ble beste veteran i 2010.

Lady Amelia, eller Amy som hun kalles, kom inn i livet mitt da hun var fire år (16. august 2006). Eieren skulle flytte til utlandet, og måtte omplassere kattene sine, så Turid lurte på om jeg ikke kunne tenke meg å overta henne. Jeg hadde akkurat da mistet min blå gutt Julio av Ontario av akutt nyresvikt, noen måneder før. Savnet etter en katt var så stort at jeg sa ja, og jeg har aldri angret på at jeg overtok henne. Amy brukte tid på å bli husvarm, og jeg lurte på om jeg skulle klare å få denne flotte dama til å falle til ro og trives hos oss. Jeg brukte timer, dager, uker på  å få henne til å se at jeg bare ville hennes beste, også en dag fikk jeg lønn for alt jeg hadde lagt ned. Hun ble min hjertekatt, og jeg ble nok hennes menneske. Amy er alltid i nærheten av meg, og er den som skal ligge på armen om natta.

Amy har gjort det bra på utstilling også, og hun har vært en drøm å ha med. Aldri noe tull med den dama, og hun har tatt noen BIS'er i sin utstillingskarriere, både som kastrat og seinor. I 2010 tok jeg henne med på SWS, og der ble hun NOM. Etter denne utstillingen fant jeg ut at hun har dårlige nyrer, skrumpnyrer sa veterinæren at hun hadde. Han trodde at hun bare hadde igjen 30% av nyrekapasiteten sin. Så det ble bråstopp på utstillingslivet, hun fikk pensjonere seg og bare kose seg hjemme.

I skrivende stund (3/2-2013) har hun det fortsatt bra, hun har fått påvist nyrestein i den ene nyra, som ikke kommer ut av seg selv. Hun er inne til sjekk hver 6. mnd, hun får medisin som skal hjelpe nyrene, hun får nyrefor og hun får behandling av Kattehomopat Eva Persson. Sist gang vi var inne til kontroll (i desember) hadde hun normale nyreverdier.

Amy er dronninga i huset, og hun deler det med to andre birmadamer og to schæferhunder. Hun lar seg ikke pille på nesa, og er ikke redd for å si fra til schæfergutta at her er det jeg som bestemmer. Hun er en katt med masse meninger og vilje, men hun er en deilig katt, som elsker oppmerksomhet og kos. Jeg er veldig glad jeg har ehnne i livet mitt, og jeg håper hun kan få fære med meg enda en stund til.