Innhold på siden:

- Om Hellig Birma

- Legenden

- Historien

- Hellig Birma i Norge

Om Hellig Birma

Rasen:

Hellig Birma er en katt med Himalayategninger. Det innebærer at den på kroppens kalde partier, der blodsirkulasjonen er lavere enn på andre kroppsdeler, har en "maskefarge". Birmaens maske opptrer i ansiktet, på beina, halen, ørene og genitaliene. Det finnes i dag 40 ulike godkjente fargevarianter, men det er den brunmaskede som er den opprinnelige og først kjente fargevarianten.

Pels:

Pelsen, som er semilang (halvlang), skal ha en silkeaktig struktur. I ansiktet skal pelsen være relativt kort, men rundt halsen skal den være betydelig lengre, formet som en luftig krage. Kroppens pelslengde er relativt jevn og halvlang. Halen skal være bra pelset og formet som en fjær. En Birmas øyne er ovale eller lett rundede, med en klar og ren blå farge; jo dypere jo bedre. (Se forøvrig FIFés standard for rasen, link på toppen av siden.)

Størrelse:

Birmaen skal ha en forholdsvis lang og massiv kropp, og middelshøye, kraftige ben. Hodet skal være kraftig, ofte beskrevet som hjerteformet, og med fyldige kinn. Medium lang nese og en lett rundet panne, men uten Perserens 'stop', dvs avbrudd i profilen. Halen skal være av medium lengde. 

Birmaens spesielle kjennetegn er hvite hansker/sokker, som for å være perfekte skal være symmetriske, helst på alle fire ben. På baksiden av bakbena skal birmaen i tillegg ha noe som kalles kiler. Dette ser ut som en omvendt V, også her er symmetri ønskelig.

Temperament:

Birmaen beskrives som mild, tilgivende og selskapelig, uten at den er påtrengende. Rasen beskrives oftest som moderat aktiv, uten å være lat. En birma vil som regel alltid være med der eieren befinner seg, og der ting skjer. Den setter pris på å bli lekt med, men kan også aktivisere seg selv.

Birmaen er vanligvis en katt med lite lyd, men når den først lager lyd er det gjerne for å minne deg på at det er middagstid, eller at den vil ha din oppmerksomhet. Selvsagt er alle birmaer individer med variasjon i temperament, men i det store og hele er de fleste birmaer ganske like.

(oversatt fra Birmaboken)

Legenden om Hellig Birmaens opprinnelse

I et tempel bygget i en av Mount Lughs fjellsider, levde den hellige Kittah Mun-Ha, storlama, den helligste av de hellige, den guten Song-Hio selv hadde flettet skjegget til, i bønn. Ikke et minutt, ikke et blikk, ikke en tanke i hans liv var viet annet enn beundring, tilbedelse og hellig tjeneste til Tsun Kyan-Kse, gudinnen med safir-øynene, hun som rådet over sjelevandringen, hun som tillot Kittahene å leve et nytt liv i kroppen til et hellig dyr under sin dyreeksistens, før de igjen kunne innta en helgenkropp med den fulle og hele perfeksjonismen som hører yppersteprester til.

Ved siden av han mediterte Sinh, hans kjære orakel, en hel-hvit katt, hvis øyne var gule gjennom refleksjon fra skjegget til dens herre, og fra den gylne kroppen til gudinnen med de himmelske øynene. Sinh, katten å rådføre seg med, hvis ører, nese, hale og den nederste delen av bena var mørke som fargen på jorden, et symbol på urenheten ved alt som berørte eller kunne berøre marken.

Så en natt, da den onsinnede månen hadde tillatt de morderiske Phoumerne, som kom fra det forhatte Siam, å komme nær det hellige stedet, steg ypperstepresten varsomt inn i dødsriket, mens han hadde ved sin side den gudommelige katten, og for sine øyne fortvilelsen hos alle de overveldede Kittahene. 

Det var da mirekelet skjedde - det eneste mirakelet med umiddelbar sjelevandring. Med ett var Sinh på den gylne tronen og satt på hodet til sin sammensunkne herre. Han lente seg mot det aldrende hodet, som for første gang ikke lenger så på gudinnen. Mens han satt der, som forstenet, foran den evige statuen, så man det stive håret langs ryggraden hans plutselig blir gyllent. Hans gule øyne ble blå, store og dype, som gudinnens øyne, og i det han varsomt vendte hodet mot døren i syd, ble de fire potene hvite, opp til det stedet hvor hans hellige silkedrakt begynte. I det han vendte blikket vekk fra døren, adlød Kittahene dette befalende blikk, som var fylt av stillhet og lys, og skynte seg, i den første brisen, å lukke den tunge bronsedøren.

Tempelet ble reddet fra vanære og plyndring. Sinh, imdilertid, hadde ikke forlatt tronen, og på den 7. dagen uten å ha rørt seg, vendt mot gudinnen, øye til øye, døde han - mystisk og hierarkisk, og overleverte til Tsun Kyan-Kse sjelen til Mun-Ha, alt for perfekt for denne verden.

Og da de samlede prestene 7 dager senere rådslo foran statuen, for å finne Mun-Has etterfølger, kom alle tempelets katter fram, og de var alle kledt i gull med hvite hansker, og hadde alle byttet sine gule øyne med dyp safir. I fullstendig stillhet omringet de den yngste av Kittahene, slik fikk de reinkarnerte forfedrene bestemme gjennom gudinnens vilje.

Legenden sier også at når en prest dør, vandrer sjelen inn i kroppen til en katt, og når den dør, har sjelevandringen til himmelen blitt fullført.

Og, i følge Major Russen Gordon: "Men ve han som tar livet av en av disse vidunderlige skapninger, selv om det ikke skjer med vilje. Han vil lide de mest grusomme lidelser til sjelen han har forstyrret har funnet ro."

Historien om Hellig Birmaens opprinnelse

Det er ikke total enighet om hvordan de første Hellig Birmaene kom til Europa. En historie forteller om Major Russel Gordon og August Pavie, som skal ha fått to katter som belønning for at de reddet det i legenden omtalte tempelet fra opprørere. En annen forteller at en amerikansk millionær ved navn Vanderbilt skal ha kjøpt kattene fra en utro tjener fra det samme tempelet, og tatt de med til Frankrike.

Uansett faller begge historiene sammen i det at kattene var en hunn kalt "Sita" og en hann kalt "Madalpour". Hannen skal ha omkommet under reisen, men hunnen skal da allerede ha vært drektig. Et av avkommenen etter paret, "Poupée" (som senere fikk føyd de Madalpour til navnet sitt), en vakker brunmasket hunnkatt som ansees for å være Birmaens stammor. Hun ble stilt ut for første gang i Paris i 1926.

Poupée ble solgt til Marcel Baudion, en oppdretter som arbeidet meget aktivt for rasens utvikling. Baudion oppdrettet blant annet den meget kjente hannkatten Dieu D'Arakan, som var en viktig avlshann på 1930-tallet.

Under andre verdenskrig ble Hellig Birmaen nesten utryddet, men takket være Melle Boyer og hennes de Kaabaa-katter (særlig da Orloff og Xenia), ble rasen bygget opp på ny. Det skal nevnes at i alle fall Orloff de Kaabaa (født i 1943) skal være bygget på Marcel Baudoins gamle linjer.

I Tyskland ble en tysk linje av Birmaer vedlikeholdt av Hanna Kreuger med oppdrettet "von Frohnau" og Liselotte von Warner med oppdrettet "von Irak". Sammen med etterkommere av Orloff og Xenia, dannet de kjernen av etterkrigstidens avlsmateriale.

Til USA kom rasen først i 1959, da Mr og Mrs Siepel importerte en hannkatt fra Janacques oppdrett, Irrouaddi du Clos Fleuri.

Til Storbritannia kom rasen i 1964, da en hannkatt og to hunnkatter ble sendt fra Frankrike til Elsie Fisher og Margareth Richards. Disse to oppdretterne registrerte et felles oppdretternavn, Paranjoti.

På grunn av en mager avlsbase i de tidlige årene ble både Siamesere og Persere benyttet (det er viktig å huske på disse kattene ikke ligner særlig godt på de Siamesere og Persere vi ser i dag, de var mye mindre ekstreme), noe som også har blitt gjort senere i utvikling av nye farevarianter.

Hellig Birma til Norge

Første gang man så en Hellig Birma på utstilling i Norge var i 1968 på NORAKs 30-års jubileumsutstilling. Det var den kjente tyske oppdrettere Anne Liese Hackman som viste fram to katter, en brunmasket hunn og en blåmasket hann, fra sitt eget oppdrett, von Assindia.

Den første norskeide Hellig Birma var brunmaskede Auror-san av Drotten (født 14.04.1970), som FIFé-dommer Carl Kristian Gulseth importerte fra Naemi Andersson i Sverige. Stamtavlen hennes inneholder både katter fra de Madalpour og de Clos Fleuri, og om man går 6 ledd tilbake finner man både Orloff og Xenia de Kaabaa.

Etter det vi har klart å finne, fikk Auror-san 3 kull hos Gulseth, under stamnavnet Hymes. Blant disse Hymes Brut Bellona, brumasket hunnkatt, født 31.07.1972, som ble solgt til Pauline Nybakken, Nyas, og gikk i avl hos henne. Pauline Nybakken importerte for øvrig også to katter fra England, som fikk stor betydning for birmaavl i Norden; Boltwood Delysia og Cado Eyecatcher.

Siden den gang har Hellig Birma-rasen hatt en jevn utvikling. Pr dato (2019) regnes Birma som den femte største rasen i Norge (etter antall fødte kattunger registrert i NRR).